Bra jobba til både Lene og Tore André!

Ellers er det jo sagt at denne sida skal være litt serriøs (i motsettning til den andre bloggen) Så da er det jo verdt å nevne at snuppen Kim har begynt å fikse på sidene til Sofat. Det var jammen på tide. Godt jobba Kim!

Jeg kan også nevne at jeg holder på å skrive noen ord om illustrasjonslinja på skolen, noe som faktisk er litt vanskelig. Passe saklig, passe hipp, akkurat slik som kidsa liker det… Huff, det er visst bare å glemme dette med å være serriøs… God kveld!

Det er faktisk ganske fint å handle for andre sine penger…

Moralen er: Kom på Sofatfesten på lørdag! Det blir for bra!

Spenningskurven i Fortellernes marked minner mer om en pasients hjertekurve etter en mislykket operasjon, enn noe annet. En historie som kunne vært spennende, er pakket inn i et grått, unyansert papir. Det blir en fortelling om store historiske hendelser som kunne satt spor, hvis verden ikke hadde hørt den før.

Gotvin Soleng, Vanndals tidligere sogneprest, er nok en gang ute i eventyrets ærend. Han har sporet opp en gammel slekt bosatt i Pyreneene. En slekt som har røtter tilbake til Merovingerne. I denne familiens besittelse, finnes det dokumenter fra det første århundret. Dokumenter som vil bevise for verden at hele den kristne tro er bygget på et falskt grunnlag.

Solengs reise følger vi gjennom kryptiske brev han sender til hjembygda. Bibliotekaren Gerbert Rodin og den pensjonerte dyrlegen, Baron Okerjord bruker mye tid på å tolke sporene som blir lagt frem for dem, og slik nøstes trådene opp.

Dersom den avdankede teologen hadde vært hovedpersonen i boka, vil jeg tro at historien ville omfavnet en større gruppe lesere. I stedet er det disse to herrene i Vanndal som blir viet mest oppmerksomhet. Som en dårlig erstatning for å få være med på Solengs reise, får vi det gjenfortalt av to uforbederlige ungkarer.

De to snakker like mye om fisking, mat, drikkevarer, insekter og klimaspørsmål som det virkelig store temaet, hvorvidt verdensreligionene vil overleve neste månedsskifte. Er man på randen av å løse et av verdens største mysterier, tar man vel ikke pause for å fiske?

Kanskje burde Nygårdshaug ha hørt litt mer på sine egne karakterer da han skrev. Oppskrifter har de nemlig peiling på. Fortellernes marked består av altfor mange ingredienser. Det som skulle bli en god rett, endte opp som en grå, udefinerbar masse.
Karakterene burde fått konsentrere seg om ett mysterium om gangen. Klimakrisen og tempelriddere smaker rett og slett ikke godt sammen.

Minner strømmer gjennom den unge mannens hode. Bruddstykker fra barne- og ungdomstiden. Fragmenter som i tidens løp har fått store tilslag av fantasi. Hva som er virkelig er jeg ikke overbevist om. Det er ikke han heller.

En oppvekst preget av fyll, vold og usikkerhet har gjort jeg i Skråninga til en mistilpasset ung mann. Vi møter ham, i Nils Golberg Mulviks skikkelse, midt i en terapitime. Sammen med Siri Schnell Horrigmoe og Tor Wibe, utgjør Mulvik hele ensemblet, og de tre gjør en god jobb med å formidle en sterk historie.

I løpet av den første timen forteller de historien om en mann som ser ut til å ha mistet fotfestet i livet. Foreldrene er døde, fosterforeldrene har støtt ham fra seg og venner har han aldri hatt. Ungdomstiden har vært preget av kriminalitet og hjemmebrent med Grapesoda. Jeg har sympati med den unge mannen. Han er et offer. Trodde jeg da.

I løpet av den siste halve timen snur hele min oppfattning av det mennesket som sitter foran meg og lider. Fra å ha vært en ung mann med en uheldig oppvekst, fremstår han plutselig som en brutal og usympatisk person. En voldtektsmann som fortjener sine demoner.

Med kun tre aktører på scenen krever en historie som dette sitt av skuespillerne. Horrigmoe og Wibe bytter stadig mellom forskjellige rollefigurer, uten at jeg en eneste gang var usikker på hvem de var i øyeblikket. De tre hadde all grunn til å være fornøyd med egen innsats etter forestillingen.

Den minimalistiske scenografien gjør inntrykk. Hele oppsettingen oser av ensomhet og mørke.

Andreas blogger i kveld om Pelefant og savnede tegneseriehelter. Mulig jeg fortsatt er for ung og sprek, for denne Pelefant har jeg aldri hørt om. Det jeg deromot har hørt om er Elisabeths øye for ord delinger. Det er dette hun blogger om i kveld. I tillegg til at hun har lagt ut noen ganske skumle bilder… Ketil har ikke lagt ut bilder, men lar leseren skape dem selv. Kveldens blogg handler om studenter i Agder som ettersøker rumper til et bokprosjekt.

Kirsti stakkar, var den av oss som hadde mest arbeid igjen ved skoledagens slutt. Allikevel har hun nå kommet godt i mål. Den siste saken som har blitt publisert handler om ravnunger på Averøya. Det er ikke ravnen som interesserer Lars mest, men sulven. I kveld er det derimot Tore André Flo og hans deltagelse i Skal vi danse, som er temaet. Marianne har også kommet i mål, selv og jeg ønsker henne god bedring. Hennes siste innlegg handler om at hun er tom i hodet.

Marius har vært på jobb i hele kveld. Jobben har bestått i å skru sammen IKEAhyller, men allikelve har han rukket å skrive litt om Drageløperen. Serriøse Åsmund tar livet med ro og kan fortelle at det er ventet sol i helga. Stikk til Solsiden og ta deg en pils. Han oppfordrer ellers alle til å delta i debattene i bloggosfæren. Nederst på bloggrollen min står Tore. Han har brukt kvelden på å skrive om Halvdan Sivertsen og hans nye plateprosjekt.

Jammen har dette prosjektet ført til mange fine innlegg på WordPress og får Åsmund det som han vil fører det også med seg lange debatter. Jeg er kanskej den som har minst å skrive om, siden jeg bare forteller hva de andre skriver om, men se på meg som din egen lille RSS-feed. Du trenger ikke sjekke alle bloggene. Du kan bare sjekke min!

God natt!