Bokanmeldelse av fortellernes marked: Dårlig oppskrift!

Etter å ha lest publikumssuksessen Mengele Zoo, hadde jeg store forhåpninger til Gert Nygårdshaugs nyeste roman: Fortellernes marked. Det var en feilvurdering.

Tempelridderbølgen red over verden for tre år siden. Da kom det ut flere bøker stappfulle av mysterier og konspirasjonsteorier. Verden leste og verden ble mettet. For å kunne hevde seg med en slik bok i dag, må historien være fantastisk. Den må ha en ny vri og en spenstig spenningskurve. Det har ikke Nygårdshaug maktet å få til.

Spenningskurven i Fortellernes marked minner mer om en pasients hjertekurve etter en mislykket operasjon, enn noe annet. En historie som kunne vært spennende, er pakket inn i et grått, unyansert papir. Det blir en fortelling om store historiske hendelser som kunne satt spor, hvis verden ikke hadde hørt den før.

Gotvin Soleng, Vanndals tidligere sogneprest, er nok en gang ute i eventyrets ærend. Han har sporet opp en gammel slekt bosatt i Pyreneene. En slekt som har røtter tilbake til Merovingerne. I denne familiens besittelse, finnes det dokumenter fra det første århundret. Dokumenter som vil bevise for verden at hele den kristne tro er bygget på et falskt grunnlag.

Solengs reise følger vi gjennom kryptiske brev han sender til hjembygda. Bibliotekaren Gerbert Rodin og den pensjonerte dyrlegen, Baron Okerjord bruker mye tid på å tolke sporene som blir lagt frem for dem, og slik nøstes trådene opp.

Dersom den avdankede teologen hadde vært hovedpersonen i boka, vil jeg tro at historien ville omfavnet en større gruppe lesere. I stedet er det disse to herrene i Vanndal som blir viet mest oppmerksomhet. Som en dårlig erstatning for å få være med på Solengs reise, får vi det gjenfortalt av to uforbederlige ungkarer.

De to snakker like mye om fisking, mat, drikkevarer, insekter og klimaspørsmål som det virkelig store temaet, hvorvidt verdensreligionene vil overleve neste månedsskifte. Er man på randen av å løse et av verdens største mysterier, tar man vel ikke pause for å fiske?

Kanskje burde Nygårdshaug ha hørt litt mer på sine egne karakterer da han skrev. Oppskrifter har de nemlig peiling på. Fortellernes marked består av altfor mange ingredienser. Det som skulle bli en god rett, endte opp som en grå, udefinerbar masse.
Karakterene burde fått konsentrere seg om ett mysterium om gangen. Klimakrisen og tempelriddere smaker rett og slett ikke godt sammen.