Anmeldelse av Skråninga: Sjelemaling på skråplanet
Skråninga er historien om en psykisk syk. Det er historien om en ung mann som kjemper mot sine indre demoner.
Minner strømmer gjennom den unge mannens hode. Bruddstykker fra barne- og ungdomstiden. Fragmenter som i tidens løp har fått store tilslag av fantasi. Hva som er virkelig er jeg ikke overbevist om. Det er ikke han heller.
En oppvekst preget av fyll, vold og usikkerhet har gjort jeg i Skråninga til en mistilpasset ung mann. Vi møter ham, i Nils Golberg Mulviks skikkelse, midt i en terapitime. Sammen med Siri Schnell Horrigmoe og Tor Wibe, utgjør Mulvik hele ensemblet, og de tre gjør en god jobb med å formidle en sterk historie.
I løpet av den første timen forteller de historien om en mann som ser ut til å ha mistet fotfestet i livet. Foreldrene er døde, fosterforeldrene har støtt ham fra seg og venner har han aldri hatt. Ungdomstiden har vært preget av kriminalitet og hjemmebrent med Grapesoda. Jeg har sympati med den unge mannen. Han er et offer. Trodde jeg da.
I løpet av den siste halve timen snur hele min oppfattning av det mennesket som sitter foran meg og lider. Fra å ha vært en ung mann med en uheldig oppvekst, fremstår han plutselig som en brutal og usympatisk person. En voldtektsmann som fortjener sine demoner.
Med kun tre aktører på scenen krever en historie som dette sitt av skuespillerne. Horrigmoe og Wibe bytter stadig mellom forskjellige rollefigurer, uten at jeg en eneste gang var usikker på hvem de var i øyeblikket. De tre hadde all grunn til å være fornøyd med egen innsats etter forestillingen.
Den minimalistiske scenografien gjør inntrykk. Hele oppsettingen oser av ensomhet og mørke.
